Eksportstøtte gir avkastning

Av Jørgen Munkeby/Shining

Tidligere i mars var Shining så heldige å motta 50 000 kroner i reisetilskudd til vår kommende USA-turné. Jeg flyttet eposten til mappa for USA-økonomi, pustet lettet ut, oppdaterte budsjettet, og fortsatte å jobbe med forberedelsene til den månedslange reisa med konserter omtrent hver eneste dag.

Noen dager etterpå ble jeg kontaktet av musikkmagasinet Gaffa, som poengterte at Shining tidligere hadde mottatt et stort stipend fra Statoil, til blant annet flere USA-turnéer, og lurte på om vi kunne kommentere dette.

Les om Eksportbloggen

Oppgjør med norsk smålighet
Jeg ønsker med denne artikkelen å ta et oppgjør med en oppfatning jeg ofte møter om at økonomisk støtte av kultur, spesielt eksportrettet kultur, kun er en utgift for staten – en gave staten gir kunstnere uten at det bidrar til direkte økonomisk inntjening.

Jeg mener også det er på tide å innse at den norske småligheten innad i kulturlivet rundt økonomisk sponsing av kultur, være seg om pengene kommer fra staten eller fra næringslivet, ikke gagner noen, og minst av alt kulturlivet selv.

Shining er lykkelig glade over å ha mottatt støtten fra Music Norway til vår kommende turné i USA, Canada og Mexico! Det rekker omtrent til flybillettene, om du trekker fra overvekt, flytog, samt innenlands flight Los Angeles-Mexico.

Turnéen starter i New York 3. april, og fortsetter deretter med 22 konserter sammen med Dillinger Escape Plan spredt over hele USA og Canada og slutter med en ekstrakonsert i Mexico City. Vi gleder oss veldig til denne turnéen, og tror det kan være en perfekt oppfølger til vår forrige turné som headliner i september 2013.

Se turnélisten til Shining

For å i det hele tatt nærme seg et gjennombrudd i USA kreves det flere slike omfattende turnéer. Tidligere har Shining derfor valgt å fokusere nesten utelukkende på Europa, men Statoil-stipendet åpnet derimot for muligheten til å endelig ta fatt på denne ordentlige og langvarige satsningen i USA.

Planen er å gjennomføre flere slike turnéer de kommende årene. Selv med pengene fra Statoil, er Shining nødt til å spare opp overskudd fra konserter i Norge for å spe på utgiftene i USA, noe vi absolutt mener det er verdt. Bare leien av turnébuss for en slik turné nærmer seg fort 200 000 kroner, så summene og underskuddene blir fort store i en investeringsfase der Shining nå befinner seg.

Svekket norsk konkurranseevne
Jeg synes det er kjempeflott at både næringsliv og stat ønsker å gå sammen for å hjelpe norsk kultur til å etablere seg utenfor landets grenser. I et land som Norge, med et lønnsnivå som ligger langt, langt over det vi ser i Europa og USA, har det lenge blitt sett på som nødvendig å motarbeide Norges ekstremt svake konkurranseevne med eksportstøtte. Dette gjelder ikke bare innenfor kultur, men også innenfor alle andre eksportnæringer, slik som shipping.

Dette er baksiden av Norges oljepolerte medalje; en side vi alle kommer til å måtte forholde oss mer og mer til i de nærmeste tiårene, og en side den internasjonale musikkbransjen allerede har følt på kroppen i lang tid. Billettprisene i Hamburg går ikke opp selv om leieprisene på norske leiligheter fortsetter å skyte i været.

Nettopp på grunn av Norges særegne økonomiske situasjon i verden, som delvis er skapt av næringslivet (les oljeindustrien), og påfølgende ekstremt lave internasjonale konkurranseevne, mener jeg det er helt utmerket at næringslivet også bidrar i denne prosessen sammen med staten, slik de også har tidligere hjulpet både Kvelertak (Statoil-stipend 2011 samt div. statlig reisetilskudd til utenlandsturnéring) og Jarle Bernhoft (Statoil-stipend 2012, og Music Export Norway sitt eksportprogram på 900 000 kroner samme år).

Eksportstøtte gir flerfoldig avkastning
Shinings eksistens er fullstendig avhengig av et internasjonalt marked. Norske YouTube-views utgjør kun under 10% av trafikken på våre videoer, og godt over 60% av konsertvirksomheten til Shining foregår utenfor landets grenser.

Rundt årsskiftet lager jeg hvert år en plan for Shining som inneholder aktiviteter og budsjett for de neste tre årene. Nytt av 2013-versjonen var at jeg regnet på hvor mye penger et firma som Shining genererer av inntekter til norske aktører.

Jeg ville se om Norge som stat og firma (jmf. Jan Kjærstads artikkel «Fra DNA til DNB«) fikk noe tilbake for sin eksportstøtte. Jeg så til min store overraskelse at Shining i løpet av de tre neste årene vil kjøpe tjenester og generere merinntekter hos norske aktører og firmaer til en verdi av totalt 3,8 millioner norske kroner!

Det er langt, langt mer enn den totale eksportstøtten gitt over samme periode. Jeg regner med at regnestykkene fra Norges synsvinkel ville sett akkurat like positive ut for andre norske eksportband som Enslaved, Satyricon og Kvelertak.

Dette har gjort at jeg har konkludert med at eksportstøtte ikke bare er bra for norsk kultur, norsk identitet og stolthetsfølelse og for norsk livskvalitet, men også direkte positivt for norsk økonomi!

Logikken bak denne utregningen er enkel:

A) Shining skaper store merinntekter i Norge, mye større enn mottatt eksportstøtte, som dermed gir et overskudd til Norge for sine eksportinvesteringer.
B) Shining ville ikke eksistert uten et internasjonalt marked.
C) Shining er per i dag avhengig av eksportstøtte, på lik linje med store deler av norsk eksportindustri.
D) Med dette følger at uten eksportstøtten faller Norges overskudd og inntekter fra punkt A bort.

Min konklusjon er: Eksportstøtte lønner seg, også om man kun ser på det økonomiske.

Inntektene til norske aktører inkluderer blant annet:
– Honorarer til norske musikere
– Honorarer til norsk crew (lydmann, turnémanager o.l.)
– Leie av norske studioer til innspilling
– Leie av lokaler
– Bygging av studio/øvingsrom
– Video-produksjon
– Klipping og grading av videoer
– Deler av flybilletter (SAS og Norwegian)
– Generert ølsalg og overskudd hos klubber og festivaler
– Inntekter fra salg, norske plateselskap (Indie Recordings, og Universal Norge)

Statoils tapte millioner
Helt siden Statoil begynte med det årlige stipendet, som for første gang ble utdelt i forbindelse med by:Larm 2008, har jeg fulgt nøye med på debatten. Allerede før første utdeling var det negative tendenser i media rundt prosjektet, med artister som benyttet anledningen til være med i dansen en liten stund, for så å trekke seg ut på et strategisk tidspunkt, og på denne måten kunne få helsider i avisene hvor de kunne vise frem sin utmerkede moralske sans og utsøkte antikommersialitet. Det var akkurat slik nordmenn likte å lese om; den norske fattige og uskyldsrene Askeladden vise fingeren til ondskapen selv.

Debatten rundt kunstens selvstendighet i møte med penger er en veldig viktig og riktig debatt å ta. Det samme gjelder ikke minst debatt rundt miljøspørsmål, som aldri har vært så presserende aktuelle som det er i dag. Slike debatter burde ønskes velkommen av alle parter involvert.

Ved årets by:Larm i februar ble det derimot ikke delt ut noe stipend på 1 million kroner. Det vil det heller ikke i fremtiden. Statoil sier til NRK at de ”etter en helhetlig vurdering av vår sponsorportefølje har kommet fram til at tiden er inne for å fokusere mer på realfag, idrett og annen kultur”.

Jeg velger dog å tro at dette er en direkte konsekvens av negativiteten man har sett i norsk media, for øvrig til sterk kontrast til mottakelsen i utenlandsk media. Det er veldig synd, da det fortsatt er mange artister og band som kunne trengt akkurat denne millionen til å komme til neste nivå på i det internasjonale markedet. Jeg mener nedleggelsen av dette programmet er et stort tap for både norsk kulturliv, men også for Norge generelt.

Det finnes mange grunner til å si nei til pengestøtte. Moddi skrev i en artikkel på NRK at millionstøtten han mottok fra a-ha i 2010 gjorde det vanskelig for han å skrive musikk i flere år etterpå. Andre har vært redd for at pengegiverne skal legge seg opp i uttalelser, image eller kunstnerisk uttrykk. Andre igjen frykter at pengegaver automatisk gjør at mottakeren går god for alt pengegiveren har gjort og vil gjøre i fremtiden. Dette er sunne ryggmargsreflekser, men personlig mener jeg man ikke trenger å være fullt så skvetten.

Det er fullt mulig å kombinere suveren og absolutt kunstnerisk frihet med økonomisk teft. I stedet for å flykte fra kommersielle krefter, tror jeg norske artister har mye å tjene på å heller møte disse med en stolt og sterk ryggrad, og sette klare grenser for hvor mye eller lite innvirkning pengene skal få på deres virke.

Shining har alltid hatt den holdningen at penger vi mottar ikke skal få påvirke noen kunstneriske valg vi gjør. Vi har gjort nøyaktig slik vi ville helt siden vi startet opp i forrige århundre, skrevet nøyaktig den musikken vi ville, og sagt nøyaktig hva vi ville i media. Eksportstøtte fra Statoil eller Music Norway har ikke stått i veien for dette.

Tvert imot har eksportstøtten vært essensielt for at vi i dag har et verdensomspennende publikum å kommunisere med, for ikke å snakke om pengene som genereres rett i kassa til staten Norge.

Fattige kunstnere med drømmer om USA
Men til sist, en hemmelighet fra de mørke sidene i regnskapspermen: Musikerne i Shining tjener fortsatt omtrent rundt fattigdomsgrensa, uansett hvor flott det ser ut i media. Vi lever på drømmen om å gjøre det stort i USA, someday, somehow.

With a little help from Statoil og Jens, og litt mindre fra Erna og Siv.